TIDA FLYR, MEN DET VET VI JO...?

Hjemme hos oss er en liten milepæl passert i disse dager. Minstemann er blitt "hele" 8 måneder. Dette tar nok hovedpersonen selv med stoisk ro, og i grunnen gjør vi vel det, vi andre i familien også. Kanskje mest denne mamma´n som stopper opp et lite vemodig øyeblikk... Hvor har alle de månedene blitt av? Siden dette er barn nr 3, burde det ikke komme som en overraskelse, i grunnen. Det er bare å innse nok en gang at tida går ikke lenger etter at man har fått barn - den flyr av gårde. På godt og vondt. Det viktige må vel være som med alt annet i livet, - ikke gremmes og angre på alt man ikke gjorde, men nyte det man har gjort, og bli enda flinkere til å gripe nuet. 

Dagens lille dose selverkjennelse, altså:

At lillegutt vokser til, innebærer også at barselpermisjonen min går mot slutten, noe som også føles vemodig på sett og vis. Det skal nok bli fint å begynne å jobbe igjen, men det er utrolig koselig å bruke dagene sammen med gode, blide lillegutt. Vi har nytt å være alene hjemme mens storebror (6 år) og storesøster(4 år) har vært henholdsvis på skole og i barnehage og pappa´n på jobb. 

En ekstra bonus har det vært at lillesøstra mi har vært i barselspermisjon samtidig med meg denne gangen (Som en liten kuriosa kan nevnes at den andre søstra mi og jeg hadde barselspermisjon samtidig med barn nr 2 for min del og hennes første.). Vi har kunnet møtes og trille turer sammen, gå på shopping og kafé, eller bare skravle mens de små har tatt seg en lur. Hun har begynt i jobb igjen nå, så de siste par månedene må vi nyte helt for oss sjøl. Det går nok helt fint med vår i luften, fuglekvitter, solskinn og varmere vær! 

Sikkert vårtegn!